Salme 119 - andakt

Salme 119

1. Salmen om Guds ord.
Av NDH.

Salme 119 er en helt spesiell salme i Bibelen. Den er Bibelens lengste kapittel med 176 vers. Og alle vers har et uttrykk for Guds ord med unntagelse av ett eller to vers. Derfor kan vi med rette kalle den "Salmen om Guds ord". Her lærer vi altså at Guds ord er det sentrale. Det må være alle steder. Og Guds ord kan uttrykkes med mange uttrykk, her er f. eks. brukt ordene Herrens lov, han s vitnesbyrd, hans veier, befalinger, forskrifter og bud.

Og salmen er bygt opp på kunstnerisk vis også. Den er delt inn i 22 avsnitt - etter antallet på bokstaver på hebraisk. Hvert avsnitt har 8 linjer eller vers, og hvert vers i første avsnitt begynner med bokstaven A. I andre avsnitt begynner alle vers med bokstaven B osv. Bare dette viser at det er noe spesielt med salmen.

Den store predikanten C. H. Spurgeon kalte salmen "Det gylne alfabet" om Guds ord.
Når vi leser gjennom salmen, ser vi snart at salmen forklarer hva Guds ord er og hvordan det virker eller hva det skal gjøre. Det skal vi prøve å vise i disse andaktene. For Guds ord er avgjørende for vårt åndelige liv, og det virker også inn på hverdagslivet og faktisk på det politiske liv i landet. Der folket og landets ledelse holder Guds ord høyt i ære, kan Gud velsigne og da går det godt for oss - når vi ser det fra Guds synsvinkel. La oss leve i bønn om at det må skje.

Del I. Alef – v. 1-8.

Vers 1: Hvem er salige? 1

2. Salig og oppriktig.

I vers 1 står det to ting om de salige. Og det forteller litt om hva ordet salig betyr. Det har med lykke å gjøre. Men ikke slik vi ofte tenker, at den rike og vellykkede er lykkelig. Mange slike sier tvert om at de ikke er så lykkelige. Og det kommer av at de har bygt lykken på et feil grunnlag.

Mange tror at de blir lykkelige hvis de får alt det de selv ønsker, blir rike, populære og kommer i media. Å komme på TV er for noen "helt topp". Da har de nådd målet. Jeg tror det er noe av forklaringen på at mange melder seg til "reality-serier". Å vinne millionen er bare et trinn på veien til lykke.

Men det ligger noe sorg og fortvilelse og skuffelse i veikanten der. Livet var ikke slik de hadde trodd. Hvorfor?

En viktig grunn er at de ikke "vandrer i Herrens lov", som v. 1 sier. De er salige. Å vandre etter Herrens lov er å leve slik Gud sier vi skal. Det går alltid galt når vi viker fra det. Herrens lov er ikke her bare de ti bud. Det er et uttrykk for hele Guds vilje med oss. En forutsetning for å gjøre Guds vilje, er alltid oppriktighet. Da har vi ingen baktanker og ingen egen ære å ivareta. Vi skjuler ikke noe for Gud, verken synder eller framtidsplaner. Vi legger det alt åpent fram for den gode Gud - som likevel ser alt og vet om hjertet er helt med ham,.

Så får vi begynne denne dagen med denne bønnen: Herre, gjør meg til ditt barn slik at jeg går på dine veier! Og takk for den lykke og salighet du vil gi meg denne dag. Amen. ndh.

Hvem er salige? 2.

3. En overskrift over livet, v. 2.

Også vers 2 begynner med ordet salig. Salmisten vil utdype dette ennå mer. Og dermed blir disse to første versene i Salme 119 som en slags overskrift både over hele salmen og over det Gudslivet som salmen beskriver og taler om.

Her får vi et nytt uttrykk for Guds ord - nemlig hans vitnesbyrd. Til vanlig bruker vi ordet vitnesbyrd om det å fortelle hva vi selv har opplevd med Gud og hvordan vi kom til troen. Et vitne har som oppgave bare å fortelle hva de har sett og hørt, f. eks. i en rettssal. Vi skal ikke legge til egne tanker og meninger. De er uinteressante for saken.

Her bruker salmisten ordet om Gud. Han har vitnet. Og det har han gjort i sitt eget ord. Hva har Gud sagt der som er relevant for oss i forhold til Gud? Jo, han har vitnet om vår synd. Det står mye om den i Bibelen. Og så har han vitnet om at vi kan forlatelse for synden og slik bli frelst. Guds vitnesbyrd om frelsen i Kristus er mange. Han har også fortalt oss hva som skjer om vi vraker den frelse Gud tilbyr. Han har talt klart om fortapelsen så vel som om himmelen.

Hva velger du så, velg rett og velg i tide - om du vil målet nå. Slik synger vi.

De som søker Gud og det han har vitnet om for oss, er salig. Å søke ham av hele sitt hjerte er å legge alt i Guds hånd og la han bestemme alt i vårt liv. Det betyr at vi godtar hans dom over vårt liv og at det bare er en vei til himmelen - Jesus. Og da har vi ingen baktanker om belønning form gode gjerninger eller at vi har fortjent noe. Alt vårt eget må legges til side. Nå er det bare nåden som gjelder. Å leve på nåde er virkelig å være salig. ndh

-----

4. Urett – det motsatte av livet. Vers 3.

I dette verset ser vi kontrasten til livet i Gud. Vi kan ikke vandre på Herrens veier og samtidig leve i synd. Det er den store feile mange mennesker i dag gjør. De tror de kan velge livsretning og innhold selv.

Urett er alle slags synder. Noen er åpenbare, og det er en skam å leve der for en kristen. Da må han straks reise seg og be om nåde. Men det finnes også mye skjult urett. Få vet om det, og kanskje du bærer på noe i ditt hjerte som ingen andre kjenner. Gammel urett som du selv har lidd ligger og gnager inni deg. Slike tanker føder svarte tanker i et menneske – tanker blandet opp med uvilje og hat og lyst til å ”ta igjen”. Mange tror at ”hevnen er søt”. Men hevnens lønn er evig død.

Det rette livet er ”på hans veier”. Og det er alltid kjærlighet. Den er oppfyllelsen av hele Guds lov. Her må vi be til den Allmektige Far: Herre, gi meg mer av det rette sinn mot alle mennesker. Jesus bad oss om å elske – til og med våre fiender, om vi har noen.

Når vi bekjenner urett og synd og tror Guds nåde, lever vi i den salighet som salmen åpnet med. En kristen skal ikke og kan ikke leve i ytre, åpenbare synder. Vi blir nok aldri så fullkomne at vi aldri tenker eller føler noe galt i vårt indre. Dette grumset skal vi også få legge fram for Jesus. Og skulle vi falle i ytre synd, må vi straks vende tilbake til Faderens armer og få ny nåde og frelse. Det vil han gi oss.

Når vi slik lever i syndenes forlatelse daglig, får vi også avsky for synden slik at vi ikke v i l leve der. Det er den Hellige Ånds gjerning i oss. Og da er du på Herrens veier. ndh.

5. Nøye med Gud bud, v. 4.

Du har gitt dine befalinger for at en skal holde dem nøye.

Gud har gitt sitt ord til menneskene. Vi kjenner hans befalinger i Bibelen. Og de er egentlig en gave fra Gud. Han overlot ikke sin skapning til seg selv etter syndefallet. Han gav oss sitt ord til veiledning og hjelp her i livet.

Hans ord er ikke alltid lett å høre og ta til seg. For vår egen natur er uvillig til å gjøre det Gud sier. Synden i oss nekter å gå på Guds veier. For de er ikke behagelige for vår falne natur.

Noen prøver så å inngå et kompromiss med Guds ord. De vil holde noe av ordet, det som passer i øyeblikket, og det som ikke koster oss for mye forsakelse og som vi forstår med vår tanke. Mange mennesker vil ha Gud med som en hjelper i nøden og som en garanti her i livet. Og kanskje i evigheten hvis den finnes.

Nei, sier Gud. Han har gitt sine ord til oss for at vi skal holde dem nøye, står det. Med flid, står det i en svensk bibel. Vi har ikke lov til å forandre på noe bud, eller tolket mildere og lettere enn det ordet sier. Å være nøye er å ta hver bokstav og hvert ord slik de står.

Det betyr at livet vårt skal være ulastelig i alle ting. Dypest sett kan vi ikke det. Vi blir aldri slik i oss selv. Derfor taler slike ord også om vår frelse av nåde. I vårt eget liv er vi urettferdige helt igjennom. Så har Gud ordnet en ny frelse, og der får vi som gave – ikke bare hans befalinger – men en ny og fullkommen rettferdighet i Kristus.

Da vil vi prøve å leve vårt hverdagsliv i overensstemmelse med det vi eier i Kristus. Vår nye natur sier det. Herre, hjelp oss på veien her.

6. Et stødig liv, v. 5

Å, at min ferd måtte bli stø, så jeg holder dine forskrifter.

Dette er både et kraftig og nyttig ord fra Gud til oss. Det er egentlig en bønn eller ønske fra salmisten. I en gammel bibel fra 1699/1738 står det: ”O! at mit Liv maatte holde din ret med stor Alvorlighed!”

Her er altså tale om et samsvar mellom vårt hverdagsliv og Guds ord og vilje. Det ønsker og ber han om. Slik skulle vår tanke også være. ”Å, la mitt liv om Jesus tale.”

Min ferd. Det er livet hver dag. Det er slik jeg er hjemme hos mine egne, og slik jeg oppfører meg på arbeidsplassen og i fritiden. Min ferd er summen av alle småting i livet, hver eneste handling satt sammen til et hele.

La den være stø, sier han. Her betyr det at jeg må være på rett vei og ikke vike av til noen kant. En stødig mann er ikke vinglete og tar etter siste mote og mener siste skrik er rett – også i kristen lære. Nei, han ber om å få være på den rette vei, som Gud har vist oss i ordet. Det er å være stø.

Så jeg holder dine forskrifter, sier han. Verset kan oversettes slik at ønske er å bli ledet til å holde Guds ord. Det er bare ved å holde seg etter Guds bud og vilje, at vi kan leve rett og være på rett vei. Denne bønnen er nødvendig for oss alle. Skal vi be den i dag? Ja, alle dager. Er du villig til å be slik nå, og å følge Guds ord så langt du kjenner det? Guds fred over oss alle.

7. Til skamme, v. 6.

Verset knytter seg til det som stod foran og siste del av dette verset. Indirekte sier det da at vi blir til skamme for Gud om vi ikke akter på Guds ord. Det er et uttrykk som blir brukt flere ganger i Bibelen, og det har et evig alvor over seg.

Å bli til skamme i Guds rike er å gå fortapt. Du må så å si snu i døra.

Det er synden som fører skam over mennesket. Her er ikke tale om at noen får skam av andre syndere. Det er å snu alt på hodet. Syndere skammer seg tvert om ved de rettferdige og troende. De vil ikke kjennes ved oss åpent, selv om det er slekt eller naboer. De vrir seg unna kontakt når andre verdslige ser det.

Nei, her gjelder skammen de ugudelige får av Gud i dommen. De blir avvist og dømt til evig pine. Så må de snu seg fra hele himmelens herlighet og med skam forlate alle muligheter til å vende om. Her hadde de foraktet omvendelsen og snudd seg fra den. Nå opplever de at Gud vender seg bort og ber dem føres bort til evig natt og mørke.

Paulus hadde vært i en slik tilstand. David hadde også vært det da han syndet og ikke ville bekjenne. Salmisten kjente nok til det samme. Men nå hadde han funnet veien: Guds ord viste vei, og det var Guds vilje.

Her er det trolig ikke porten til frelse det er tale om, men mer den smale veien. En rett begynnelse er viktig. Men ikke mindre er livet med Gud. Skammen snur seg til glede og håp når vi får leve med Gud av nåde og etter hans vilje. Må herren hjelpe oss til det, mer og mer.

8. Gi akt på alle Guds bud, v. 6b.

Å gi akt på Guds bud her er det samme som å holde hans forskrifter, v. 5. Vi taler altså om det kristne livet. Og Gud har fortalt oss i Ordet om hvordan det bør være. Det er ikke snakk om moralsk fullkommenhet og syndfrihet. Men Gud vil vi skal innordne vårt liv etter hans vilje. Poenget er at det er til gagn for oss.

Å gi akt på er å holde budene. På svensk står det: Når jeg ser på (’skådade’) på budene. Slik er det faktisk: hvis vi skal kunne holdene budene, må vi kjenne dem – og da må vi se på dem, studere, lese og lære dem. Indirekte er dette en oppfordring til å studere Bibelen. Nå har mange lite bibelkunnskap og mangler derfor innsyn til Guds vilje med sitt liv. Da må vi begynne fra begynnelsen, lese og lære Skriften.

Så legger vi merke til at dette gjelder alle Guds bud. Det er heller ikke her bare tale om de ti bud i Mose lov. Han taler om hele Guds vilje som består av mange punkt. Derfor setter han ordet bud i flertall.

Og det gjelder alle deler av hans vilje. Vi kan ikke plukke ut noe som vi forstår og er enig i fra før, og si at det godtar jeg. Når vi så finner noe som går vår tanke og vilje imot, rygger vi tilbake og sier: Nei, det forstår jeg ikke, så det kan jeg ikke godta.

Her er det viktig å tenke over at Guds vilje er en, slik Gud er en. Bibelen bruker ikke bare ordet bud i flertall for å vise Guds vilje. Han taler også om loven i entall. Det betyr det samme, men nå sett som en helhet. Bryter vi ett bud, så har vi forbrutt oss mot hele Guds vilje. På engelsk (King James) står det: Jeg har respekt for alle dine bud. Det er hemmeligheten: Respekt for Guds ord og vilje.

Når vi skal innordne livet vårt under Guds plan med det, vil det koste for kjødet. Det er aldri lett å bøye seg. Men det er salig å kunne si: Herre, du har rett, Vis meg hele din vilje med mitt liv. Da er du befriet fra skammen en dag, og får leve salig her på jord til du går inn i den salige himmel.

9. Oppriktig lovsang, v. 7.

I hjertets oppriktighet vil jeg prise deg når jeg lærer dine rettferdige dommer å kjenne.

Det første og viktigste er å lære å kjenne Guds ord og vilje. Dine rettferdige dommer er et uttrykk for Guds tale. Vi må kjenne dem om vi skal holde dem. Denne tanken møter vi flere ganger her.

Skal vi lære Guds ord, må vi lese det. Kunnskap krever arbeid, og ingen blir utlærd uten lesing og studering. Det viser all vår erfaring. Og vi må lese den om igjen og om igjen, for vi glemmer lett.

Ordet og loven kalles rettferdige dommer. Mange kritiserer Guds ord og mener det ikke er rettferdige ord. Da blir lett menneskene dommere over Gud. Det fører galt av sted. Det er alltid Gud som har det siste ord og skal dømme verden en dag. Det blir en rettferdig dom. Men ordet gjelder også i dag, og Gud bedømmer oss og vil lede oss på rette vei. Da er han også rettferdig.

Når vi erkjenner og ser at Guds vei alltid er den rette og beste, vil vi takke ham for det. Da kommer lovsangen. For da er skammen borte, v. 6. Vi står for Gud ikledd hans egen rettferdighet og frelse. Da har vi stor grunn til å lovsynge vår Herre.

Da gjør vi det av hjertet, og ikke bare med munn og lepper. Det siste er en ytre sang som har liten himmelsk verdi uten det indre oppriktige hjerte.

10. Forlat meg ikke, v. 8.

Dine forskrifter vil jeg holde, du må ikke rent forlate meg!

Dette siste verset i den første delen av salmen inneholder både et løfte og en bønn av salmisten. Begge er uttrykk for salmistens vilje til å gå Guds vei.

Han vil gjerne følge Guds ord. Det er en indre trang som følger med den nye fødsel. Men han kan ikke gjøre det av egen kraft, derfor er det samtidig en bønn om hjelp. Mon ikke alle kjenner på det samme. Vår nye natur ønsker så inderlig å gjøre Guds vilje, men vi kjenner på stor avmakt og kraftløshet til det. Derfor må vi stadig be om ny nåde og hjelp.

Ordet kalles her Guds forskrifter. Her er det også flertall, for å vise at Gud vil inn i hele vårt liv. Han har råd og formaning til småting så vel som det store. En troende er villig til å gå hele veien og slippe ham til i alle kroker av livet.

Men lykkes det alltid? Mange av oss har minner om svikt og nederlag i livet. Det er ikke så lett å få skikk på det gamle menneske som har lyst til å synde. Kjødet kan aldri bli rett omvendt og kristen, men det skal holdes nede i daglig bot og bønn. Slik talte Luther. Vi skal ikke kjøpe himmelbillett med et godt liv, men vi bli et bedre vitne om Jesus når vi følger Guds ord.

Når det ikke lykkes, kommer kanskje tanken på at Gud vil forlate meg. Noen ganger ser det ut som om han har gått fra oss. Han skjuler seg noen ganger for å vise at vi er avhengige av ham. Det vet salmisten, derfor ber han: Du må ikke rent forlate meg. Det er en evig katastrofe i fortapelsen om Gud forlater et menneske. Derfor er dette en dyp og inderlig bønn som vi alle må be.

Del II. Bet - 9-16.

11. De unge på en ren sti, v. 9.

Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord.

I Bibelen tales det om ungdommens synder og lyster (Salme 25, 7 og 2. Tim. 2, 22). Det taler ikke bare om det sjette bud, slik mange forstår det. Men i ungdomstiden er vi lett påvirkelig til mange ting. Da er det lett å rote seg bort i synd og urenhet av mange slag. Og vi bærer ofte preg av ungdomstiden hele livet.

Dette vet salmisten. Derfor stiller han et spørsmål som all ungdom skulle stille seg selv. Hvordan skal jeg leve rent? Det må bety: Hvordan skal jeg leve rett etter Guds ord og vilje?

Det er ikke lett i egen kraft. Det viser de mange falne langs livets vei. En ungdom er full av følelser og fattig på kunnskap og erfaring, som Spurgeon sier. Derfor er dette et viktig spørsmål ved livets begynnelse.

Skolen skulle vært det rette stedet for å svare. Og det har den gjort i mange år tidligere. Nå er det ikke lenger slik. Mange foreldre svarer heller ikke slik Bibelen taler. Nå lyder det helst slik: De må selv finne ut av sitt liv, om hva som er rett for dem selv.

Men Bibelen har et tydelig svar: Hold deg etter Guds ord. Det taler om livets hellighet og renhet, om å leve i Kristi etterfølgelse, om offerveien der Guds finger peker. Vil du gå på den? Der har Kristus gått før, og han kjenner hver sving på veien. Målet er klart når dødens kaller oss bort fra livet og inn i Guds himmel. Derfor er du trygg når du holder deg til Guds ord. Det er et godt kart.

12. Av hele mitt hjerte.

Jeg søker deg av hele mitt hjerte, la meg ikke fare vill fra dine bud, v. 10.

Forfatteren kommer først med en sterk bekjennelse, og deretter en bønn. – Jeg søker deg, sier han. De fleste vil nok ha Guds gaver, men vil de eie Gud selv og være i hans nærhet? Han vil heller ikke bare prøve å holde Guds bud og gjøre hans vilje. Han ønsker å ha et personlig samfunn med Gud.

Dette verset henger sammen med det forrige. Den beste måte å leve et rent og rett liv på er å leve i Guds nærhet, i Ordet og bønnen og i samfunnet med de andre hellige. Der får du styrke og kraft og veiledning til livet med Gud.

Kan det så sies om oss at vi søker Gud av hele vårt hjerte? Noen vil være kristne og komme til himmelen, men samtidig vil de leve som de vil i verden. De vil smake på synden og prøve hvordan verden er. I Guds rike er det umulig. Der heter det: ”Gi deg helt, og vit at ingen, ingen det har angret på.”

Da er det han ber inderlig og ydmykt: La meg ikke fare vill. Alle kristne som har levd en tid, vet om farer og avveier i gudslivet. Men han kjenner veien: Han må be om hjelp. Skal han leve med Gud, må han alltid være på den rette veien. Han innser at det makter han ikke. Veien er å følge hans bud. Dette er ikke lovisk tale. Det er som når sjåføren følger trafikkreglene i en sterkt trafikkert bygate. Og ingen må tro at han når himmelen, uten å følge Guds veiledning i hans eget ord. Det er derfor vi har fått dem.

13. Å gjemme Guds ord.

I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord for at jeg ikke skal synde mot deg, v. 11.

Dette er et slags vitnesbyrd og erklæring om hvordan salmisten har det. Ordet henger sammen med det forrige verset: Han var redd for å fare vill. Hvordan skal han unngå det?

Han gjemmer Guds ord i sitt hjerte. Og for å gjemme det må han kjenne det. Slik må vi lese og studere Guds ord – og så ta vare på det i vårt minne og tanke og sinn. Det er som en proviantkasse og en verktøykasse og et smykkeskrin. Det er nødvendig og nyttig og verdifullt å eie Guds ord. Derfor må vi samle på Guds ord, og la det være vår største rikdom.

Tanken er nettopp at det skal bevare oss fra synden og frafallet. Det er målet med å eie Guds ord. En kristen er redd for å synde. Her er det ikke bare spørsmål om å gjøre noe galt mot andre mennesker. Det er isolert sett galt nok, og det skal vi passe oss for. Verden leggere vekt på det, og mange fine mennesker taler om å være snille mot hverandre.

Men salmisten ser mye dypere. Han ser at synden egentlig alltid er mot Gud. Det er ham vi står til regnskap for. David så det midt i sin syndenød: ”Mot deg alene har jeg syndet,” Salme. 51, 6. Og da blir det alvor. Da synger vi med sangeren: ”Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned.”

Da tenker vi: Å, om dette var ugjort! Herre, rens meg fra synden. Og vi ber: Hjelp meg til ikke å synde mer. Og hvordan kan det skje? – Jeg har gjemt ditt ord i hjerte! Det minner oss om veien, og viser oss løsningen når vi faller. Amen.

14. Lær meg.

Lovet være du, Herre! Lær meg dine forskrifter, v. 12.

Dette verset er knyttet til det forrige: Når Guds ord fyller vårt sinn, har vi grunn til å synge lovsanger til Gud. Og da blir det en bibelsk lovsang, og ikke oppkonstruerte ord og tanker som menneskene liker. Da er det ikke oss selv som kommer i sentrum, men Herren.

Og da ser vi tydelig at vi trenger å lære mer av ham og ham. Og det kan vi bare ved hans ord. Derfor kommer bønnen så naturlig: Lær meg mer av dine forskrifter! Vis meg hva ordet ditt betyr for meg.

Det er elevene og lærlingene som spør slik. Mesteren kan det. Men den unge disippel og en nyfrelst har mange spørsmål. Det mesteren tror er en selvfølge, er ofte helt ukjent for eleven. Det er derfor han går i lære.

Nå er vi alle slike lærlinger i Guds rike. Vi har bare en Mester, Jesus Kristus. Da må vi gå til ham og be om at han vil legge sakene fram for oss: ”Fortell det ganske enkelt som til et lite barn! … Fortell meg det så langsomt at det kan trenge inn – og riktig ofte – og jevnt og stille. Det er et tegn på ekte lydighet når en takker og lover Gud og ber om mer visdom ide guddommelige hemmeligheter. Og det er Guds godhet som er grunnen til at vi kan takke og be slik.

Hele kristenlivet blir en slik bønn. Vi må lære å be, og å lese Bibelen rett, lære å se min synd slik den virkelig er, og lære hvordan jeg skal leve som en rett kristen – hver dag. Når evighetens port åpner seg for oss, vil se hele rikdommen i Guds råd og takken og lovsangen blir fullkommen.

15. Jeg har forkynt.

Med mine lepper har jeg forkynt alle lover fra din munn, v. 13.

I dette verset taler salmisten om forkynnelse, og at han har forkynt alt, og at det egentlig kommer fra Gud. Det er en god prekenlære.

Han har forkynt. I det ligger både vitnesbyrdet og talen. Salmisten har kunngjort Guds ord for folket. Det er nødvendig til alle tider. Skal folket lære Gud å kjenne, må de høre om ham. Han er skjult for fornuften, og vår egen tanke kan aldri finne fram til det rette bilde av Gud og hans vilje. Slik er mennesket etter syndefallet.

Her ser vi også at han har forkynt alt det Gud sier. Det er et flott vitnesbyrd og erklæring. Tenk om vi som forkynner kunne si det samme med et ærlig hjerte: Jeg har forkynt alt det Gud har sagt. Med skam må vi vel heller si at vi har vært temmelig ensidige det meste av livet.

Og så er det viktig at vi holder oss til det Gud har sagt. Vi har en følelse av at noen som preker, har diktet opp sin egen lære på noen punkt. Eller de har lest det i bøker som ikke er inspirert av Ham. Og da blir det galt.

For det er slik at vi trenger det Gud har sagt. Det er ikke bare noen gode, oppbyggelige trøsteord som er nyttige for oss. Paulus sa at han hadde forkynt hele Guds råd. Kan det sies om oss?

Så sier han til slutt: Det han har forkynt kom fra Guds munn. Det betyr først at Skriften er inspirert av Gud. Bibelen er ikke menneskeverk. Det er Gud som taler. Dernest sier han at når han talte, så fikk han det av Gud. Han tenkte ikke selv ut hva han skulle si hver gang. Han planla så å si ikke for lang tid framover. Han var åpen for Guds tale og råd. Slik er det for en Ordets forkynner nå også. Vi må noen ganger forandre på våre planer, for Gud sender oss et ord: Dette skal du si i kveld. Lykkelig den taler som er lydig da. Og lykkelig den forsamling som har en slik forkynner.

16. Glede over rikdom.

V. 14. Jeg har gledet meg over å vandre etter dine vitnesbyrd, som over all rikdom.

Glede i Gud. Det er noe stort. Det er ikke underlig at Paulus skriver til filipperne: Gled dere i herre alltid, atter vil jeg si: Gled dere! Fil. 4, 4. Mange steder i Bibelen hører vi om gleden i Gud. Også denne forfatteren hadde opplevd det.

Den kristne glede er noe helt annet enn den verdslige støy og høye latter. Gleden i Gud er dypere og mer ekte. Den varer evig og har sin grunn utenfor oss selv. Derfor kan man være glad i dype trengsler, i sorg og motgang. Paulus satt selv i fengsel da han skrev oppfordringen: Gled dere alltid!

Her sier han noe mer: Han er glad for å få leve etter Guds vilje. Det var ikke en byrde og tvang for salmisten. Han frydet seg høylytt over å følge Guds ord og råd i livet som en Guds mann. Det er den rette innstilling og tanke. Da har en nådd langt i erkjennelse av hva kristen tro og liv er.

Noen ganger får vi følelsen av – ja, de sier det rett ut – at kristenlivet er fullt av nei og nei, forbud og krav. Noen bibelord er for strenge, det kan ikke være ment slik, sier de. Noen er freidige nok til å galant å hoppe over de bibelord de ikke liker.

Den rette ”ånd” er ikke slik. Den bekjenner: Jeg gleder meg over Guds vilje, selv om den går på tvers av mine ønsker. Vi kjenner mange som har det slik. Gud være lovet for det. De er stødige støtter i Guds tempel på jord.

---

17. Om å tenke grundig.

V. 15 På dine befalinger vil jeg grunne, og tenke på dine stier.

Salmenes bok begynner med å si at de salige er de som grunner på Herrens lov dag og natt (Salme 1, 1). Og her kommer samme tanke igjen: Jeg vil grunne på dine befalinger.

Ordet befalinger står i flertall. En befaling kan vi ikke komme unna. Det er ikke bare et ønske, men et krav. Slik er Guds ord absolutt. Vi kan ikke diskutere oss bort fra det. Og når det er slik, trenger vi tid til å se inn i Ordet. Hva mener Gud?

Han sier at han vil tenke gjennom dette. Han har sin lyst i det. Det kan et syndig menneske bare få i kontakt med Frelseren. Den som har smakt noe av Guds godhet og nåde, vil lengte etter å høre mer. For det vil alltid være mer som vi ennå ikke har sett i Guds ord.

Skal vi la denne dagen være en studiedag, der Guds ord får trenge inn i oss? Det er slik vi kan bevare vår sti ren, v. 9.

I tillegg vil salmisten ”tenke på” Guds veier. Han vil tenke så mye på dem at han vet hvor de er. Han vil også tenke høyt om dem, som Spurgeon sier. Og da vil han ha ærbødighet for Guds vei og ikke ringeakte dem. På engelsk står det: Jeg har respekt for dine veier. Det man har den rette respekt og ærbødighet for, vil man akte høyt og følge.

Når vi slik betrakter Guds veier, ser vi også hva Guds vei er for oss selv. Ikke alltid ser den like lett ut. Men i lys av Guds ord blir den en rett vei der Gud selv går med. Og da kan tanken bli til takk for hans ledelse. Den ser vi ofte best i etterkant.

Kanskje du ikke kan forstå at livet ditt er i Guds hånd i dag? Prøv og se ditt liv slik Gud ser det – det er også å tenke på denne måten. Noen skyer skygger kanskje for det Gud egentlig vil med deg. Du er inne i en tunnel der alt er mørkt.

Kan du ikke tenke nå: I denne tunnelen er også Den Allmektige Gud! Og han har styringen over alt. Amen.

18. Glede og glemsel.

V. 16 Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke ditt ord.

Dette verset er en fortsettelse av det forrige etter innholdet. Nå vil han ikke bare tenke på Guds ord. Han har sett så mye inn i det at han fryder seg over det. I en gammel oversettelse: ”Jeg forlyster meg i det”. Det kan han gjøre selv om de ytre ting er vanskelige. Paulus og Silas sang lovsanger i fengslet i Filippi (Apg. 16. 25).

Grunnen er at Guds ord sikter først og fremst på sjelen. Og den lever sitt liv ofte uavhengig av de jordiske forhold.

Når Guds ord har en slik virkning på oss, er det rimelig at han ikke vil glemme det. Det er nok mange ting vi glemmer i livet. Alt er slett ikke så my verd å huske. men her sier han: Jeg glemmer ikke ditt ord.

En god måte å huske noe på er å gjenta det flere ganger. Repetisjon er en nyttig øvelse. Da blir minnet fastere og bedre for hver dag. Salme 119 er et godt eksempel på det. Gang etter gang hamrer han løs på dette ene: Guds ord, Guds bud og Guds lov. Alt er uttrykk for at Hans vilje skal være viktig for oss.

Å studere Guds ord er også en god måte å vokse i kristenlivet på. Ordet viser oss mer av oss selv slik at vi blir ydmyket. Og det viser oss Guds frelsesplan fra evighet til evighet. Det taler om nåden og troen og blodet og Guds offerlam. Vi begynner etter hvert å se hvor uendelig stort frelsesverket er.

Slik skaffer vi oss på en måte et lager av tanker om Guds veier. Vi begynner å fatte lengden og bredden, høyden og dybden. kan vi annet enn å takke og lovprise Gud for det?

Del III: Gimel – 17-24.

19. Gjør vel imot meg.

V. 17 Gjør vel imot din tjener, så jeg kan leve! Da vil jeg holde ditt ord.

Vi er alle tjenere for Gud. Noen er meget synlige og står i brodden for arbeidet. Det er et stort ansvar. Andre virker i det skjulte. Bare Gud kjenner tjenesten. Derfor blir de aldri omtalt i noe media.

For Gud er likevel all tjeneste stor. Han vil lønne hver enkelt etter den troskap de har vist. Men det ser vi ikke før på den store regnskapens dag. Til da må vi arbeide og leve i tro. Når resultatene blir få, kan det røyne på. Da er det godt å tenke: Jeg skal være tro der jeg er satt. Så lenge jeg makter det, skal det skje.

Men da må Herren være god mot oss, og gjøre vel. Alt er Guds gave. Men noen ganger føler vi at vi behøver noe ekstra fra Ham. Livet går liksom imot oss. Og da kan vi få be: Vi du gjøre ekstra vel mot meg nå! Alt er nåde, men DU har nåde nok. Og nå trenger jeg så mye. Da kan jeg leve.

Da gir han et løfte: Jeg vil holde ditt ord. Det er ikke sagt i overmot. Men det er en konsekvens av Guds store gaver og nåde også i motgangstider. Derfor er dette løfte også et ønske og bønn: Du er så god imot meg, at jeg vil gjerne gjøre slik du ønsker.

Og det finner vi i Guds ord. Der er hans vilje for oss og retningslinjer for hverdagslivet. Og Jesus viste oss et fullkomment menneskeliv. Om vi aldri når opp til det, er det likevel vår modell. Matias Orheim sang slik i 1907:

Å, var eg meir deg Jesus lik,

så hjartevarm og god,

med same kjærleik utan svik som du i striden stod.

Å, var eg meir i liv og tru i alle ting som du, som du,

Min Gud, kor sæl eg var!

20. De underfulle ting.

V. 18 Opplat mine øyne, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov!

De underfulle ting i Guds ord. Ja, de er mange. Bibelen er jo ord fra Gud! Og han er underets Gud. Og der er djupe hemmeligheter, skriver den svenske misjonær og bibellærer P. Fjellstedt. Der er utallige under som vi aldri kan forstå eller forklare her i tiden, sier han.

Det mest underfulle må være ordet om frelse. Kan noen virkelig forstå at en fortapt synder kan bli ren og hvit som snø? Det er i alle fall vanskelig for den som sett litt inn i sitt eget syndeforderv. Han kan ikke forstå det. Og da skjer et nytt under: synderen får lov og han våger å tro det.

Men underet fortsetter. For vi vet så vel at vi trenger syndenes forlatelse hvert sekund om dagen. Å bli bevart som en kristen er underfullt! Alle velgjerninger mot oss, alt det gode han har gitt sine barn gjennom livet. Jesus som frelser er Guds underfulle gave til verden. Og så en åpen himmeldør ved veiens ende.

Ser du det ikke? Nei, det er vanskelig for en synder. For synden har gjort alt dette dunkelt for folk. Hvordan skal vi få klarsyn her?

Salmisten ba til Gud: Opplat mine øyne så jeg kan se… Av oss selv er det umulig å forstå at Gud alltid er god. Men han kan kaste lys både inn i vårt liv og over Guds handlemåte. Da er det som om du drar gardinen fra vinduet en solskinnsdag. Bibelen åpner seg, og Herrens under veller ut. Skriften avler under, sier Spurgeon. Herrens solskinn avdekker Guds skattkammer og du oppdager rikdommen – og at den er din. All Guds rikdom er din ved troen. Grip kun til…

21. En gjest på jorden.

19 Jeg er en gjest på jorden, skjul ikke dine bud for meg!

Livet på jord er ei reis. Vi hører ikke til her. Derfor er vi fremmede i denne verden, og derfor føler vi oss i ett med verdens mennesker. Vi har noe som de mangler, og de har en livsstil og væremåte som ikke passer for oss.

Vårt egentlige hjem er den himmelske verden. Vi trives best sammen med borgere av dette riket. Hvordan kan vi være glade der folk banner og skjemter om de himmelske ting? Salme 1 sier noe om det: Salige er de som ikke sitter i spotteres sete.

Nei, en gjest er her midlertidig og blander seg ikke med jordiske gleder. Vi skal arbeide og gjøre vår gjerning på jord som best vi kan. Men i ånden er vi aldri ett med verdens mennesker. Der vil være et skille. Men vi er ikke fremmede for Gud og hans Sønn. Gud er vår far og Sønnen vår bror.

Derfor blir det naturlig å be slik: Skjul ikke din vilje for meg. La meg kjenne ditt råd. Vis meg hva du ønsker for mitt liv. Hva skal jeg gjøre om jeg ikke har ditt ord? Jeg har jo ingen ting her i verden. Hele min interesse er i ditt rike, derfor trenger jeg dine bud.

Guds ord er trøst og veiledning i en fremmed verden. Det minner meg om himmelen. Derfor trenger jeg å se mer inn i Ordet. Da blir det naturlig, som Spurgeon sier, at dette verset er et tillegg til v. 18: Opplat min øyne.

Av naturen ser vi så lite av rikdommen i Gud. Derfor er det en viktig bønn i dag: Skjul ikke ditt ord for meg, men åpne mine øyne så jeg ser klarere enn før. Vi glemmer så lett målet som venter der framme. Glemmer vi at vi er fremmede på jord, blir vi lett sløve og opptatt med de jordiske ting.

Herre, hjelp meg å se på målet. Og led meg inn i ditt ord i dag!

22. En knust sjel.

20 Min sjel er knust, så jeg lengter etter dine lover til enhver tid.

En veldig bekjennelse fra en Guds mann, som forfatteren av denne salmen må være. Han har en knust sjel. Han sier ikke noe om hva grunnen er til denne sjelekvalen. Mange ting kan plage en gudfryktig sjel.

Han kan tenke på synder han har gjort. Kan han ha krenket et menneske og ført sorg over noen? Ser han at da krenket han også Gud? Eller siger anfektelsens mørke inn over ham og tar fra ham kraft og all frimodighet? Har han mektige fiender – for landet eller for sin egen familie?

Tanker synker ned i sjel og samvittighet som hos Job, og han ser ingen utvei. Det er tungt å leve i et åndelig mørke uten et eneste lysglimt.

Men han vet om en løsning: Guds ord. Derfor sier han så sterkt: jeg lengter etter ditt ord alltid. Hver time og stund kretser hans tanker omkring det Gud vil. Når han sier: ”Dine lover”, er det ikke krav. Lovene er uttrykk for Guds vilje med ham og alle folk. Der er det svar.

Og salmisten setter Guds vilje høyt. Han prøver ikke å flykte unna, han ønsker av hjerte å høre dem og følge Guds ord. Når han så ser at det ikke alltid lykkes, kommer sorgen og gråten over hans egen udugelighet. På den måten blir han også knust – men det er tross alt en salig opplevelse. Og han er villig til å bøye seg for Guds dom i Guds lover. For han vet det er Herren som har rett i alt.

Dette hjertelige ønske har han alltid. Det er ikke flyktige tanker eller en stemningsbølge i sjelen. ”Til enhver tid”, sier han. Et bibelsk ”ønske” er bønn. Han stanser ikke i tanken, men sinnet beveger seg opp til Gud: Herre, lær meg din vei – og den finner jeg i Ordet. Og da blir den knuste sjel styrket i troen, for han ser noen av det underfulle i Guds lov, som han skrev om i v. 18.

23. De farer vill.

21 Du har truet de overmodige, de forbannede, som farer vill fra dine bud.

Det motsatte av gudfryktighet er villfarelse. Men det er bare en konsekvens av at mennesket har løst seg fra Gud og hans vilje. De farer vill fra Guds bud, fordi de ikke vil høre og følge dem.

Disse kaller han overmodige. De bøyer seg ikke for Guds bud. Og de mener de skal klare seg selv uten hans hjelp. Verden har alltid vært slik. Det koster å bøye seg. Da må vi ydmyke oss og bekjenne vår skrøpelighet og synd. Det er det mange som ikke vil.

Noen avviser at der er noen Gud. Og hvis han ikke eksisterer, behøver vi jo ikke å høre eller følge Bibelens ord. Det er kjent i vår tid også. David sier noe viktig om det: ”Dåren sier i sitt hjerte (tenker): Det er ingen Gud.”! Salme 14, 1. Et gudløst liv blir en konsekvens av slike tanker. Da vil de også ganske snart kaste vrak på Bibelen som Guds tale. Da går de sine egne veier og gjør det de selv mener er det beste – og ”rett”.

Neste uttrykk i verset blir en naturlig følge av et slik liv: Han kaller dem ”forbannede”. Det er ikke salmisten som forbanner dem, det er Gud selv. Det har han vist ofte i sitt ord.

Forbannelsen hviler over slike mennesker allerede her på jord, samtidig med at Gud elsker dem og kaller på dem. Det er viktig å skjønne denne dobbelthet i Guds handlemåte.

24. Skam og forakt.

22 Ta skam og forakt bort fra meg! For jeg har tatt vare på dine vitnesbyrd.

En kristen kan oppleve motstand og forakt selv om de lever et rett og godt kristenliv. Ja, kanskje mest da. For et hellig liv er en dom over verden. Da ser de seg selv på en annen måte enn før: de er skitne og stygge både inni og utenpå.

For å dempe denne anklagen i samvittigheten, tyr de til mange midler. En er å kritisere og klage over de kristne. Et vanlig uttrykk før var at vi var skinnhellige. Det betyr at man er fin på utsiden, mens inne i tanke og sinn er verre enn noen andre. De anklager oss med andre ord for å være hyklere. En hykler er en skuespiller som gir seg ut for å være noe annet enn det han egentlig er.

Noen ganger har de nok rett i en slik anklage. Ikke alle med kristennavnet er sanne Jesu disipler. Men feilen er å generalisere, dvs. betrakte alle likt: Slik er de kristne! Det er ikke sant, og det er en urettferdig anklage. Men deres mening er å bringe skam over oss og få oss til å skamme oss over vår kristendom, med den følge at vi skal forlate Kristus og bli som dem. Ført er de ikke fornøyd.

Men salmisten ber om at Gud må ta det bort. For det er tungt å leve med urette anklager. Og når en kristen ser inn i seg selv, må han innrømme at det er mye stygt i hans indre. Ja, hjerte er fullt av det. Da blir skammen enda større.

Han har en eneste utvei: Guds ord. Det har han holdt seg til. Han sier ikke at han er fullkommen moralsk eller religiøst. Men han har bevart Guds ord. Og dette ordet taler om syndenes forlatelse og ikke om syndfrihet. Det er vår redning i liv og i død. Amen.

25. Jeg grunner alltid på Skriften.

23 Selv om fyrster sitter og rådslår mot meg, grunner din tjener på dine forskrifter.

Voksteren i gudslivet henger nøye sammen med vår bruk av Skriften. Det har ikke bare med kjennskap og kunnskap å gjøre. Bibelordet må også få tale til oss som et budskap fra Gud, og la det danne oss. Skriften skal ha en påvirkning på oss.

Da må vi lese i Bibelen. Det innebærer studie og gransking og tanker. Noen er det nyttig å bruke hjelpebøker – for Bibelen er blitt til i en ganske annen historie og kultur enn vi har. Men vi skal aldri la hjelpebøker erstatte selve gudsordet. Bibelen er Guds ord – og hjelpebøker er menneskeord. Det er bare Bibelen som er autoritet.

Salmisten sier han grunner på Herrens forskrifter. Han ble aldri utlært. Som vi trenger mat hver dag, har vi behov for en stadig påfylling av Ordet. Og det gjelder til alle tider.

Her nevner han en helt spesiell tid eller forhold: om fyrster sitter og rådslår mot meg. Det er i motgangstider og strid av ulik slag. Vi kan bli så engasjert i selve kampen, at vi glemmer maten. Mange har også erfart at det nettopp er i motgang vi behøver hjelp. Da hungrer vi etter mat i stille stunder.

Dette har også en annen side. I strid og urolige tider behøver vi råd og veieledning om hvorledes vi skal kjempe. Der hadde salmisten funnet en god utvei: Jeg går til Herrens ord. Der var pålitelig hjelp og guddommelige råd.

Så bruker vi altså Skriften både for oss selv til åndelig næring for vår sjel, og som stridsvåpen i kampen mot den og de vonde. Slik tenkte bl. a. også Paulus, Efes. 6, 17; 2. Tim. 3, 16f og Mat. 4, 4. Samme tanke kommer igjen i v. 25 og v. 50 nedf. Derfor går vi frimodig framtiden i møte.

26. Mine rådgivere.

24 Dine vitnesbyrd er også min lyst, de er mine rådgivere.

Tenk, Skriften var ikke en tvang eller plikt og byrde for denne salmisten. Han opplevde det som en glede og lyst å eie Den Hellige Skrift. Og alt som gleder oss er lett og behagelig. Dette må vise at han kjenner Skriftene godt og vet om de gode sider så vel som advarsler og dommer.

Og her bruker han ordet ”Vitnesbyrd” om Skriften. Det taler om at Herren har vitnet for oss om sine gjerninger og sin vilje med folket.

Dette ordet griper trolig tilbake til forrige vers der han nevner at fienden kan rådslå imot ham og slik gjør ham vondt. Men salmisten vet at Gud er større enn alle fiender, derfor ler han av dem, Salme 2. Og derfor kan han glede seg midt i trengsel og motgang.

Grunnen er altså åpenbar: Han bruker Herrens ord som rådgiver. Der finner han veiledning og hjelp. De gir alltid gode råd, og de er bestandig i samsvar med Guds vilje. Rådene er jo Guds ord.

Om vi vil eie både gleden og hjelpen fra Guds ord, må vi være villige til å bøye oss for det. Noen ganger det lett, for ordet sier det vi også mener og tror. Andre ganger går Guds ord rent på tvers av vår vilje. Det er da vi skal prøves om vi setter Herren først og lar han bestemme i alt. Lykkelig den som gjør det.

Har du hatt Herren som din rådgiver i dag? Profetien sier også at han skal være det, Jes. 9, 6. Og – har du fulgt hans ord til deg nå? Det er da du får glede deg i Herren. Amen.

Del IV. Dalet – 25-32.

27. Liv ved ordet – i nøden.

25 Min sjel er nedtrykt i støvet, hold meg i live etter ditt ord!

Alle mennesker har opplevd nød og vanskelige dager. Det skjer oss i ulik grad, men ingen går helt fri. Ikke alltid ser vi det utenpå heller. Min sjel, sier salmisten her. Hans indre liv har nød og problemer. Ofte er det ingen andre enn vi selv som kjenner til det. Vår sjel er det innerste i vårt liv, og det kan være ulike grunner til vanskelighetene.

Nedtrykt i støvet, sier han. Det kan bety at han sørget over noe. I Østen kastet man støv over hodet som tegn på sorg. Det er uttrykk for en stor bedrøvelse, gjerne over legemlige lidelser eller motgang fra andre mennesker eller åndelig nød. Kanskje har han mistet en av sine kjære?

Det kan kanskje også bety at andre mennesker har behandlet ham stygt, i ord eller i gjerninger. Han kjenner seg fullstendig undertrykket og nedslått, som om han lå nede i støvet på veien. Det er en stor ydmykelse.

Dette verset er en bønn om hjelp her, om en vei ut av nøden. Dette verset er også begynnelsen på del 4 der alle vers begynner med bokstaven D (Dalet på hebraisk). Og det ordet betyr en ”dør”.

Her viser han døren ut av vanskene: Ditt ord. Her bruker han ikke ordet for lov eller regler eller forskrifter. Her sier han bare: etter ditt ord. Det er løsningen. Hele tiden kommer han tilbake til Ordet. Det har svar på alle åndelige spørsmål.

Hold meg i livet, er et talende uttrykk. Han føler at døden er nær, han har det vondt, livet holder på å ebbe ut. Hva skal han gjøre? – Jo, Ordet fra Gud har makt. Det har han erfart før. Ellers kunne han ikke ha skrevet en slik salme. Så blir bønnen: La det skje igjen! La Guds ord fornye min sjel. Skal vi også be den bønn?

28. Mine veier – Guds forskrifter.

26 Jeg fortalte om mine veier, og du svarte meg: Lær meg dine forskrifter!

Mine veier! Det er historien om mitt liv. Hvordan er det? Hver eneste kristen må bare erkjenne: Jeg er en synder. Det er det beste ordet som dekker hele mitt liv.

Av natur gikk mine veier bort fra Gud. Det sier Ordet, Jes. 53, 6. I utgangspunktet var vi syndere alle som en. Det er syndefallets dystre og alvorlige følger. Vi er av naturen vredens barn og har arvesynden i oss. Den sannheten kommer vi ikke utenom.

Men det stanser ikke der. Mine egne veier gikk også på tvers av Guds vilje. Egenviljen sitter så dypt i sjelen og har tatt makten over min natur. Derfor sier Paulus at vi er ikke Guds lov lydig, og kan heller ikke være det!

Det gjelder også når vi er kristne. Har det lykkes for deg?

Så sier salmisten: Han har fortalt om dette – til Gud. For det er Han som svarer. Lykkelig den sjel som forteller Ham alt. Det er omvendelsen og syndsbekjennelsen, som i salme 32. Om det koster for oss å bekjenne, er det egentlig godt. For vi at Han er en god Gud som vil svare rett.

Og det gjorde han: Du svarte meg, står det. Svaret til en angrende synder som sier alt til Jesus, er alltid: Det er tilgitt. Nå får du begynner på nytt. Det gamle er borte, se alt er blitt nytt. Det er evangeliets ord.

Da kommer bønnen: La meg få lære mer om din frelse og det liv jeg nå skal leve. Det er hans forskrifter – i Bibelen. Der kan du lese om synden og nåden, om dommen og frigjørelsen, om livet i samfunn med Jesus. Du får et godt liv der – i Kristi etterfølgelse.

29. Guds vei

27 La meg forstå den vei du befaler å gå! Så vil jeg grunne på dine undergjerninger.

Guds veier er annerledes enn våre. Og det er ikke alltid lett å skjønne det Gud gjør. Vi står ofte så undrende og tenker: Hva vil du Gud nå?

Da kommer bønnen fra salmisten: La meg forstå din vei! Det gjelder Guds vilje med oss og hverdagslivet vårt. Han befaler oss jo å gå hans vei. For en synder som bare kjenner sin egen vilje og egoisme, er det ikke lett å se hva Gud vil.

Kan ikke du forklare den for meg! La meg se det så klart at jeg ikke tar feil i neste sving og senere. La oss alle be om å få se klart inn i lovens budskap, slik kan jeg lære hva Gud vil med oss. Da tar han oss med gjennom sine bud – og så kan du sammenligne ditt eget liv med det du ser der.

Deretter viser han oss løftene og alle profetiene om en Frelser som skulle komme. I ordet ser vi alt det han gjorde for oss. Det er Jesu liv, og apostlenes liv i tjeneste for ham. Store vekkelser og under blandet med fengsel og motstand for Herrens tjenere. Midt i alt møter vi flere ganger hykleri og synd.

Brevene til Paulus og Peter og andre blir en slags forklaring på Guds vei. De viser essensen i Guds vilje, hvorfor og hvordan han frelste. Her er mye å tenke over.

Salmisten sier derfor: Jeg vil grunne på dine undergjerninger. Her må vi bruke tid, lese flittig i Ordet, lytte til god forkynnelse og ha stille stunder i lønnkammeret. Her er ikke plassen for hastverk og travelhet. Her må du lytte – tenke og takke.

Dine undergjerninger, sier han. Alt i frelsen er under. For det betyr at Gud gjør alt. Frelse og bevarelse er ikke menneskeverk. Det er en Guds gjerning. Det gjelder Bibelens beretninger, og det gjelder hans verk i våre liv. ”Under over under, tenk at han frelste en synder som meg.”

Et Guds barn vil aldri slutte med å undre seg over det – og takk for underet.

30. Gråt og oppreisning.

28 Min sjel gråter av sorg, reis meg opp etter ditt ord!

Gråt kan være av to slag, av sorg eller av glede. Her er det sorgen som tynger, uten at vi vet konkret hva det var. Men det var ikke en ytre sorg der øynene felte tårer, f. eks. ved at noe gikk galt eller han mistet noen kjære.

Min sjel gråter, sier han. Hans indre mennesker er fylt av sorg. Motgang og vansker skjærer gjennom hans hjerte. Det er en slik sorg vi har når noen av våre næreste går borte fra Gud og forakter hans frelse. Slik kjenner vi det i et møte der noen er nær Guds rike – men går bort uten å vende om.

Eller kanskje vi er i en begravelse. Den døde gikk aldri i Guds hus og brukte ikke Guds ord. Så langt vi vet og forstår gikk han over dødsfloden som et ufrelst menneske. Og da vet vi at han en dag skal stå for den hellige Gud og møte ham som sin dommer. Av Guds ord vet vi at det er en fryktelig dag.

Da ber salmisten: Hold meg i live ved ditt ord – eller som en annen oversettelse sier: Styrk meg etter ditt ord.

Alltid er det Guds ord som er svaret. Det er trosstyrkende. Hvilken sorg vi enn har, gir Ordet et svar og en løsning. Og sorgen kan føles slik at det ikke lenger er håp. Men Guds ord gir alltid håp!

31. Løgnens vei

29 Vend løgnens vei bort fra meg, og unn meg din lov!

Her taler salmisten om det motsatte av Guds vei i forrige vers. Bibelen taler om flere slags veier. I dette avsnittet i av salmen er fem veier med. Vei kan her bety livsmåte og den retning livet har.

Løgn er en måte å leve livet på. Og en løgn fører ofte til en ny løgn for å sksjule den første. Slik vikler løgneren seg inn i et garn av usannhet, som det skal sterke krefter til å løse opp.

Derfor finnes det nesten alle slags synder hos en løgner. Og det begynte ofte i det små. Såkalte ”hvite” løgner ble snart store og svarte. En løgner bryter derfor etter hvert flere av Guds bud. Han skal hele tiden dekke over det han før har gjort.

Det begynner med det åttende bud: Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din enste. Luther forklarer dette slik i katekismen: ”--- så vi ikke lyver om vår neste, ikke sviker, baksnakker eller setter ut onde rykter om ham --- men tar alt i beste mening.”

Salmisten har sett alvoret: ”La løgnen være langt fra meg” (dansk). Derfor trenger vi hjelp i livet. Det beste vi kan få nå er Guds ord. Unn meg det, står det. På dansk (1931) leser vi: ”Skjenk meg i nåde din lov.”

Gjennom hele Bibelen er alt gitt av nåde. Vi får se inn i frelsen som en Guds gave, helt ufortjent. Og hvordan kan vi da gå løgnens og syndens vei? Guds lov og vilje blir skrevet inn i vårt hjerte ved frelsen, og vi får en ny lyst til å følge ham. I åndelige spørsmål nytter det ikke med ytre påbud. Gud må få gi oss et nytt hjerte – ved evangeliet. Da VIL VI vandre i sannheten.

32. Trofasthet og valg.

30 Trofasthetens vei har jeg valgt, dine lover har jeg for øye.

Her møter vi en av motsetningene til løgn i forrige vers. Trofasthet holder fast ved sannheten. Det er uttrykk for det sanne gudslivet, også i livet som kristen blant våre medmennesker.

Han har valgt den. Det er en viss frivillighet i dette. Vi har ingen fri vilje når det gjelder frelse og salighet. Der er det Gud som handler. Men i livet med Gud stilles vi ofte ovenfor valg. Noen ganger finnes det ingen nøytralitet, vi må velge side.

Her kan og må vi være praktiske. Vi skal ha en arbeidsmann til å hjelpe oss der vi selv ikke har fagkunnskap. I samtalen kommer spørsmålet opp om skatt og moms og dermed ærlighet. Hva velger du da? En mann sa til meg en slik gang: Men du vil tjene på å la meg gjøre det, du sparer momsen på materialet!

Da måtte jeg svare NEI, det kan jeg ikke. For det er galt. Då kan vi komme i en klemme. Og det blir dyrt å følge Guds vilje og være trofast mot Guds ord.

Da er det salmisten sier: Dine lover har jeg for øye. Og da mener han: Jeg vil følge Guds råd og ord. Da må vi alltid være redelige og ærlige.

Skal vi kunne det, må vi studere og granske Guds ord. Først da finner vi ut hva Guds vilje er. Det står utrolig mye om det i Skriften. I alt vårt arbeid og virke må vi ha Ordet fra Gud som modell og merke å gå etter. Slik var det i begynnelsen og i bibelsk tid. Og Gud er en Gud som ikke kan forandre seg, slik gjelder hans modell også for oss. Må Gud hjelpe oss til å følge den.

33. Jeg holder fast

31 Jeg holder fast ved dine vitnesbyrd. Herre, la meg ikke bli til skamme!

Vi er mange ganger ustadige i det åndelige. Noen vingler ofte fra det ene til det andre. Og djevelen gjør hva han kan for å få oss til å gjøre det. En ustadig kristen er lett å lokke og lede på avveier.

Salmisten har funnet veien. Der er nemlig en måte å unngå det på. Den kan vi alle gå. Når vi først har funnet den, ser vi hvor godt og trygt det er.

Hva er løsningen? ”Jeg holder fast ved dine vitnesbyrd!” I en eldre bibel sto det: Jeg henger ved …

I alle åndelige spørsmål viser det seg at svaret er Guds ord. Her kalles det Guds vitnesbyrd, som i v. 24. Det står i flertall. Med det vil han si at Gud har vitnet utallige ganger om sin trofasthet og tålmodighet mot mennesker som svikter og gjør feil.

Derfor er Ordet også hans trøst. Slik kan vi klynge oss til Guds ord og hjelp. Han har hjulpet mange i bibelsk tid – som Abraham, Moses og David. Og nå vil han hjelpe meg. Det er troens tillit.

Og dette hører sammen med bønnen videre: ”La meg ikke bli til skamme.” For det blir jeg alltid når jeg skal klare meg selv.

Men den som vandrer med Gud, har ingen grunn til å frykte det. Han står bak sine løfter og holder dem. Guds ord er tryggheten.

Den som ikke holder seg til det, må høste fruktene av sin synd. Det kan være skam blant mennesker, og til slutt evig skam i fortapelsen. Derfor er det om å gjøre å være våken i omvendelse og tro. For Gud er trofast mot sitt ord og tar imot oss. Amen.

35. Lær meg!

33 Lær meg, Herre, dine forskrifters vei! Så vil jeg ta vare på dem inntil enden.

Det er en lærevillig elev Herren har her. Han ber om lærdom. Dermed erkjenner han sin uvitenhet i Herrens ord. Han vet nok om noe, og salmen viser at han har egentlig stor kunnskap om Guds vilje. Denne del av salmen er preget av slik lengsel etter mer.

Men den smale veien er ofte vanskelig å finne. Over alt er det hindringer. Djevelen, verden og vårt eget kjød stenger og gjør oss motløse. Derfor kan vi lett ta feil og gjøre det som er galt. Her behøver vi hjelp.

Men ydmykheten er lærevillig. Den overmodige tror at han vet alt og ber derfor sjelden om hjelp. Den ydmyke kjenner sin avhengighet og vet at andre vet mer enn ham selv. Derfor er ydmykheten en dør til mer kunnskap og kjennskap til Herren.

Men det er ikke all lærdom som er positiv og nyttig for en kristen. Derfor ber salmisten slik: Lær meg dine forskrifters vei. Det er Guds ord han trenger, nå i form av forskrifter, bud eller råd. En har kalt denne del av salmen for en rekke av bønner.

Da gir salmisten et løfte: jeg vil ta vare på dette til livets slutt. Vi glemmer nok mye i livet, også av Guds ord. Men han hadde lyst til å lære og huske. Guds ord er også slik at det innvirker på livet.

Ta vare på Guds ord er mer enn å huske og forstå det. Det er praktisk – å holde ordet. Det er å ta vare på Ordet i mitt daglige liv slik at det formes til et hellig liv for Gud. Det blir vi aldri ferdig med her i livet. Derfor trenger vi stadig dette ordet – helt til enden.

36. Gi meg!

34 Gi meg forstand, så vil jeg ta vare på din lov og holde den av hele mitt hjerte.

I denne delen av salmen begynner hvert vers med en bønn. Slik er det en bønnesalme. Og sammen med bønnen gir han et løfte. En kristen lever i bønnens verden, det er hans pusterom som han ikke kan være foruten. Og vi har ofte mye å be om.

Denne gangen ber han om forstand. I en eldre bibel stod det: Undervis meg! Vi trenger ikke bare kunnskap, men også evne til å forstå og oppfatte den. Ordene er en ting, men hva mener Gud med dem i mitt liv? Det må være spørsmålet.

Menneskene kan nok skjønne mange jordiske ting, og enkelte er svært lærde. Men av natur kan ingen av oss forstår de åndelige sannheter. Det er ydmykende for oss.

Likevel er det godt at lærdom og kunnskap og høy intelligens ikke er nødvendig for å komme inn i Guds rike. Der kan selv dåren finne veien. Jes. 35, 8. For Gud må få gi oss forstand på disse ting. Og det gjør han gjerne og villig til den ydmyke som kommer i bønn.

Derfor ble nok salmisten hørt. Da kommer også løftet: Han vil bevare og ta vare på Guds lov. Den er ikke likegyldig for ham. For der ser han Guds vilje og vei med sitt liv. Og Han vil vi skal leve til ære for ham her i verden. Det kan vi ikke uten å følge hans ord.

Når det står skrevet at vi ikke skal stjele, mener Gud det. Vi ærer ikke Gud om vi bryter et slikt bud, selv om det er små ting vi har nasket til oss. Det forstod salmisten og sa: Jeg skal ta vare på budet.

Det skal han gjøre av hele sitt hjerte, sier han. Men det er ikke lett å holde styr på hjertet. Det farer ofte vill og går sine egne veier. Derfor må vi legge alle ting i Guds hånd og leve vårt liv nær til hans hjerte. David bad en gang: Skap i meg et nytt hjerte. Det behøver vi.

37. Led meg!

35 Led meg fram på dine buds sti! For i dem har jeg min lyst.

I tett tåke og ukjent land kan vi lett fare vill. Også som kristen kan det skje. Mange roper: Kom til oss! Og hvordan skal vi vite den rette veien?

Her er sekter og samfunn som mener de har funnet en ny vei. De har sine spesialiteter som de mener er nødvendige til frelse.

Vi møter ledere som ikke tar Guds ord på alvor og mener vi har en ny tolking i vår tid. Den bør vi følge og tillate folk å gjøre det Gud sier nei til. Derfor er det åpenbare synder i Guds synlige menighet på jord. Det var ikke Guds mening.

Salmisten visste det – og han bad i ydmykhet: Led meg på din vei. Her bruker han ordet sti, en smal og liten vei. Det betyr en opptrakka sti i utmarka (hebr.: Nativ). Her er det ikke tale om en godt synlig hovedvei, men en sti gjennom marka der folk har gått før.

Her har Guds folk alltid vandret før. De fulgte Guds vei til frelse fra synd, og levde etter Guds hellige ord. Der vil også han gå. Jesus har gått der, og han åpnet veien for alle syndere som kommer til ham. Derfor er det en korsvei og en pilegrimsvei.

Min lyst er å gå der, sier han. For han har smakt at Gud er god og at hans vilje og vei er den beste for alle mennesker. Bare den fører til himmelen. Og jeg har lyst til å komme dit. Og da må jeg følge den eneste vei dit. Gud hjelpe oss alle til det.

38. Bøy meg!

36 Bøy mitt hjerte til dine vitnesbyrd og ikke til urett vinning!

Bøy mitt hjerte! Hvorfor ber han slik i dag? Han har nok oppdaget at vårt eget hjerte er så hardt og gjenstridig mot Guds vilje. Det vil i grunnen bare synde. Det er umulig for det naturlige hjerte å holde Guds bud og gjøre hans vilje. Det sier Rom. 8, 6-7.

Det er en forferdelig dom over oss selv. Det er altså utelukket at vi kan gjøre noe for å behage Gud og å bli slik at Han vil ta imot oss. Vi har bare en ting igjen: Å overgi oss uten betingelse til Ham. Omvendelse er å bli konkurs, bankerott og lide fullstendig nederlag i alt.

Slik er det også i vårt kristenliv. Setter vi Guds lupe på det, oppdager vi snart at vi er egoistiske, egenkjærlige og syndige i våre beste stunder. Vår egen vilje gjemmer seg bak en kristelig og from maske også i kristenlivet.

Nå ber han: Bøy mitt hjerte til din vilje. Vi klarer ikke å gjøre det selv. Guds makt må til for å bøye oss. Og det er mange vitnesbyrd om at han har gjort det. David måtte bøyes ved tukt og straff for sin syndige lyst. Moses fikk ikke komme inn i Kanaan, og Herren kan bøye kongers hjerte.

Ikke til urett vinning. Det betyr å ta noe som med rette ikke tilhører oss her i verden. Det kan være penger, ære, gods, anseelse og høye stillinger. Hvor mange har ikke sneket seg inn der de ikke skulle vært. Slik skadet de selv og andre.

Det er avgudsdyrkelse, sier Spurgeon. For da tar en mest hensyn til seg selv og ikke til Gud eller andre mennesker. Og det dreper det åndelige liv. Da blir du som Judas og ender som et fortapelsens barn som ham.

Det er stor grunn til be hver dag: Bøy meg – selv om det koster meg alt.

39. Hold meg i live.

37 Vend mine øyne bort fra å se etter tomhet! Hold meg i live på din vei!

De gamle bibelske menn har vært klar over farene og fristelsene i livet med Gud. Det har vi allerede sett i denne salmen. Alle Guds barn opplever det samme. Gudslivet er ikke en evighetsmaskin som går og går i det uendelige. Livet behøver tilsyn.

Salmisten erkjenner her at han greier ikke dette selv. Han må be Herren om å holde ham i live. Dermed har han erkjent sin avhengighet og ydmykhet. Da blir tankene til bønn: Herre, du må gjøre det. La meg fremdeles få gå på din vei! Det er den eneste som fører fram til målet.

I verden er så mye som vil fange min oppmerksomhet. Øynene ser så mye, og det vil ta meg til fange. I dag er det ennå mer som tiltrekker øye og sinn enn i bibelsk tid. Øynenes lyst har en egen evne til å innvadere et menneskesinn. Og hjertet begjærer det øynene fanges av. Og det skal stor viljekraft til å snu seg bort noen ganger.

Derfor ber han om Guds hjelp. Herre, du må snu mitt øye bort fra det som ikke behager deg! Synden kom inn i verden nettopp ved øynenes lyst. Og hver gang denne lyst seirer, blir det et syndefall i mitt liv.

Men når Han vender meg bort fra synden og hen til sin frelses storhet, er en dør lukket og en fristelse mindre i mitt liv. Derfor er denne bønnen livsnødvendig for en kristen. Når vi får et riktig stort syn på Jesus og det himmelske rike, vil hele verden blekne.

Det skjønneste i verden som mine øyne så,

Er kongen i hans skjønnhet med tornekronen på.

All verdens fagre skjønnhet meg dårer ikke mer,

Jeg ser jo ikke annet en Ham hvor hen jeg ser.

(Anton Levinsen, ca. 1890.)

40. Stadfest ditt ord!

38 Stadfest ditt ord for din tjener, det som gir frykt for deg.

Denne salmen er blitt oversatt på ulike måter, som gir en ny vinkel. I oversettelsen fra 1930 og noen eldre skriver slik: Oppfyll for din tjener ditt ord, som er for dem som frykter deg. Og i en gammel oversettelse fra 1699 står det: Lad din Tiener holde dine Bud fast for ditt Ord, at jeg kand frygte dig.

Det er en bønn, der han ber for seg selv. Det er forholdet til Gud og hans ord det gjelder. Gud må oppfylle ordet og stadfeste det for ham. For nå kjenner han seg usikker og svak. Han har bedt så mange ganger og lest så mange løfter, men han ser ikke svaret. Slike dager er vonde, og de kommer til de fleste kristne.

Vi savner oppfyllelsen og bekreftelsen i vår egen erfaring. Derfor ber vi Gud om å vise oss Ordet på nytt, bekrefte det. Om vi ikke ser et ytre og snarlig svar, har vi likevel en sterk makt i og for oss. Det er troen. Da sier vi til Gud: Jeg vet at du taler sant og tar aldri feil, og du kommer aldri for sent. Om jeg ikke ser ditt svar nå, tror jeg at du tar hånd om min sak – og du kommer i din time. Takk skal du ha for det!

Da går troen gjennom stengte dører og gir oss et åndelig fjernsyn framover i tid. Svaret vil nok komme!

Det gir frykt for deg, eller Ordet er for dem som frykter deg. Begge deler skjer. Den som lever med Gud i bønn og tro, opplever at det gir ærefrykt for Herren. Han er verdens skaper og herre. Jeg bøyer meg for ham.

Men det er også de som frykter Herren, som ber slik. For vi bygger på Guds ord og ber om at det må bli oppfylt og stadfestet for oss. Og ”mer tro vil føre til mer gudsfrykt,” sier Spurgeon.

41. Ta bort.

39 Ta bort min vanære, som jeg frykter! For dine lover er gode.

David og andre jøder i Kana’an visste om sine synder. Og de kan alltid bli brukt av motstandere til å forakte religionen og vår Gud. Våre feiltrinn blir ikke bare til skam for oss selv, men i høyeste grad for Guds navn og rike.

I tillegg vil Guds fiender bruke det mot vår slekt og familie og venner. Mange hjem er blitt ødelagt slik. Mange mennesker er raske til å kritisere, noen ganger for å skjule egne synder og svakheter.

Nå ber salmisten her til Gud, som har all makt over alle. Gud må befri ham fra dette. Det er den eneste utvei for alle Guds barn: Herre, ta det bort! Slik var det også i v. 22. Herren har makt til det, og i sin nåde vil han det. Men han ser alltid på om det tjener hans rike.

For salmisten frykter skammen. Det er ikke så mye for sin egen skyld. Alle kristne må regne med å lide for Jesu navns skyld. Det er en livslov. Et Guds barn tenker mest på Guds rike.

Men når motstanden blir hard og tung, har vi likevel lov til å be om befrielse for vår egen del. Den som er i tung lidelse, kan bli fristet nesten ”over evne” til å gi etter. Mange gode kristne har visst sviktet i prøvelsens stund – det har skjedd på ulike misjonsmarker, og det skjedde i Romerriket i den første kristentid.

For dine lover er gode, sier han. Det smerter ene kristen når noen forakter og taler ondt om Guds ord. For det er å krenke den levende Gud.

Når noen angriper Bibelen, er det vår plikt å stå opp og si: Dine lover er gode, skriver Spurgeon. Gud har faktisk andre enn oss kristne til å si det. Jesus sa det slik: Om disiplene tier, skal stenene tale. Luk. 19, 40. Men det fritar ikke oss til å være tydelige kristne. Det er også vårt kall.